Sist endret: 04.02.2021

Lisensiering av publikasjoner

En av mange ting en forfatter må ta stilling til i valget av passende publiseringskanal for sitt arbeid er hvilke rammer som skal gjelde for videre deling og bruk av arbeidet. Tradisjonelt har forfatteren, som er opphaver, overdratt kommersielle og juridiske rettigheter til forlaget ved publisering av vitenskapelige artikler, eller bøker. De siste årene har veksten i forskjellige former for åpen tilgjengeliggjøring gjort at andre typer brukslisenser også har blitt vanligere.
Bilde
Diagram over lisenser sortert etter åpenhet

Illustrasjon: Creative commons License Spectrum. Shaddim. CC BY.

De fleste akademiske publikasjoner som gjøres åpent tilgjengelig bruker en av Creative Commons-stiftelsens lisenser. Disse er utformet som generelle brukslisenser som tydeliggjør hvordan arbeidet kan deles og eventuelt danne grunnlag for nye arbeider. CC-lisensene bygger på et grunnkrav om at opphavspersonen til et arbeid skal oppgis ved alle typer bruk av arbeidet, med mulighet for å legge ytterligere begrensninger på denne bruken gjennom tilleggsklausuler.

Hvilken CC-lisens som skal brukes kan være avhengig av flere faktorer, som gjeldende institusjonell politikk, krav fra finansiører eller vanligste lisens i publiseringskanalen. Forskningsprosjekter finansiert av en Plan S-institusjon (for eksempel Norges Forskningsråd eller EUs Horizon-rammeprogram for forskning) er begrenset til CC-BY eller CC-BY-SA-lisensene, mens andre kan ha færre bestemmelser for hvilken lisens som er mest aktuell.

Creative Commons-lisensene kommer i seks varianter:

CC-BY (Navngivelse)

Dette er den enkleste og minst begrensende CC-lisensen. Den tillater alle former for deling og videre bearbeidelse av arbeidet, gitt at:

- Opphavsperson er korrekt kreditert.

- Det nye arbeidet er tydelig lisensiert.

- Det nye arbeidet ikke fremstiller det som om opphavsperson går god for eventuelle endringer.

I tillegg gjelder prinsippet om at opphavspersonen alltid har rett til å kreve å få sitt navn fjernet fra et arbeid som utledes av opphavspersonens arbeid.

CC-BY-SA (Navngivelse – Del på samme vilkår)

SA står for Share Alike. Denne lisensen er identisk med CC-BY, med det ekstra forbehold at eventuelle bearbeidelser av arbeidet også må ha CC-BY-SA-lisens.

CC-BY-NC (Navngivelse – Ikke-kommersiell)

Denne lisensen er identisk med CC-BY, men med et forbehold om at bearbeidelser av arbeidet ikke kan brukes til kommersielle formål. Det er ikke helt lett å definere hva som utgjør et kommersielt formål, men rettspraksis ser ut til å ha etablert at det er formålet med akkurat denne bruken som bestemmer om noe er kommersielt, og ikke statusen til enheten som bearbeider arbeidet.

CC-BY-ND (Navngivelse – Ingen bearbeidelser)

Verk med denne lisensen kan fritt deles, men eventuelle bearbeidelser av arbeidet kan ikke tilgjengeliggjøres uten spesifikk tillatelse fra opphavsperson. Dette er for å hindre utilbørlige omarbeidelser av et arbeid, men vanskeliggjør også ønskede bearbeidelser som oversettelser eller bruk av materiale i undervisningsøyemed.

CC-BY-NC-SA (Navngivelse – Ikke-kommersiell – Del på samme vilkår)

Denne lisensen kombinerer en ikke-kommersiell klausul med en om deling på samme vilkår.

CC-BY-NC-ND (Navngivelse – Ikke-kommersiell – Ingen bearbeidelser)

Denne lisensen er den mest restriktive av de seks, og kombinerer klausulene om ikke-kommersiell og bearbeidelsesfri bruk. Med denne lisensen er det stort sett bare deling av arbeidet i sin opprinnelige form som ikke utløser hevd etter opphavsretten. Mange forlag som tillater egenarkivering av forfatterversjoner av publikasjoner krever at tilgjengeliggjøring gjøres med denne lisensen.

Andre lisenser

De seks CC-lisensene er de absolutt vanligste for vitenskapelige publikasjoner. Andre typer arbeid eller forskningsresultater vil ikke nødvendigvis falle naturlig inn under disse lisensene, og det kan være ulike vurderinger og hensyn som gjør at andre typer lisenser eller erklæringer kan være aktuelt. Eksempler kan være bruk av fristatuserklæring, CC0 (Creative Commons Zero) eller «Public Domain», som ofte brukes på forskningsdata (og dermed ikke formelt sett krever navngivelse), eller lisenser som lenge har vært i bruk i programvarekretser (som for eksempel MIT-lisensen eller GPL-lisensen). Les mer om dette i artiklene om lisensiering av forskningsdata og åpen kildekode.